Saigon eller Ho Chi Minh City?

Vietnams første konge, plansje fra Reunification Palace i HCMC

Offisiellt ble den omdøpt til Ho Chi Minh byen, eller Thành Phố Hồ Chí Minh på vietnamesisk, etter Sài Gòn) var navnet tidligere. Som så mye vi erfarte i byen har den beholdt sin vestlige innflytelse og det er f.eks. fortsatt like stor sjanse for å møte en person som kaller byen for HCMC som for Saigon. Interessen for politikk eksisterer nesten ikke, der er alt sentrert rundt Hanoi i nord. Når det kun finnes et parti (kommunistpartiet) i landet er det også begrenset hvor spennende det kan være å gå inn i politikken (skriver en tydelig ignorant nordmann...). Interessen for handel og generell kapitalisme er derimot sterk i sør. Selv om landet er komunistisk kan man se grensen mellom det kommunistiske i nord og det kapitalistiske i sør.
krigen, mens Saigon (

Før vi dro hit hadde vi blitt advart om at byen var stor og bråkete, og vår erfaring sett i etterkant er at byen er, vel, stor og bråkete. Rundt 10 millioner innbyggere, grovt regnet 5 millioner mopeder selv om det virker som ennå fler, og endel biler slengt inn i mixen gjør dette til en meget aktiv by hvis man tenker på trafikken. Muligheten til å bare vase ut i veien og håpe på det beste for å komme over fungerer dermed ikke like greit her som i resten av sør-øst Asia, men de har til gjenngjeld flere lyskryss og fotgjengeroverganger så det fungerer jo på sett og vis.

Vi begynte dag 1 med å se oss litt rundt, besøkte krigsmuseet som var meget pent oppbygd. Selvsagt tungt fokus på amerikanernes grusomheter, men omtrent alt var rene fotografier, så selv om de omtrent bare viste hva amerikanerne (og deres allierte) hadde gjort av skade betyr det selvsagt ikke at dette ikke er sant, og måten det var framstilt var langt mer tiltalende for en kritisk sjel enn hva vi så i Hanoi.
På kvelden dro vi til Ben Thanh markedet i sentrum, og fikk et skikkelig turisthøl for å si det enkelt.
Selgere som er særdeles vant med turister og som stort sett bare selger de vanlige turistproduktene som t-skjorter med "hands off my dong" eller "I <3 poh" finnes selvsagt, men det er ikke det mest spennende. Noen dager senere fikk jeg mast meg til å dra til Binh Tay wholesale markedet som var rundt 20min med taxi fra sentrum. Dette var noe helt annet. ALT fantes i enorme kvantum og prisene var mer eller mindre faste som gjorde at vi fikk gjort noen virkelig flotte kupp. I tillegg fikk man se en del av byen og landet som ikke var berørt av turismen på samme måte som det meste man som turist roter seg borti.

Dagstur til Cù Chi tunellene nord for byen booket vi også, hvor første halvdel av dagen gikk på å kjøre opp til Cao Dai templet (religion ved samme navn) hvor vi også fikk se de hadde bedestund. Litt merkelig at vi omtrent fikk gå mellom dem mens de satt på gulvet og ba, men de hadde sin egne som var satt ut som vakter og pekte hvor vi kunne gå hele tiden.

Ny lang tur i minivan fram til vi kom til Cu Chi, et enormt nettverk med undergrunnstunneller som Viet Cong (eller VietCom som de selv sier) bygget under krigen for å kjøre guerillakrig mot amerikanerne. Her var det også modeller av hjemmelagede feller de benyttet i krigen, små gjemmesteder i bakken man kunne gjemme seg i  m.m. Og selvsagt selve tunnellene, et imponerende nettverk hvor man fort kunne få problemer hvis man led av klaustrofobi. Svært varmt, svært trangt, og kanskje værst av alt, ganske fullt av treige turister som knapt nok beveget seg foran deg. Akkurat den siste biten slapp nok krigerene unna, men til gjenngjeld var noen av tunnellene utvidet for å kunne gi plass til vestlige turister.

Alt i alt var Saigon en helt ok by, men jeg vil nok som stort sett alle andre også sier heller anbefale å bruke mer tid i andre byer i Vietnam. Særlig Danang hadde jeg sansen for.
Og som vanlig er det mer hva jeg ikke gjorde enn hva jeg gjorde jeg angrer på fra denne turen. Store bunker med falske penger til salgs på markedet i Danang for "ingenting" burde jeg tatt med meg, skyte med AK47 burde jeg muligens gjort og utvilsomt kjøpt flere skjorter hos skredderen i Hanoi. De to jeg tok med viste seg å være særdeles godt håndtverk, men så kostet de en million også da (dog ikke norske kroner).